HennaPus

Som nok mange har ærfart. Kjærlighetssorg er kjempevondt. Det og ikke kunne få den man er forelsket i. Føle at man ikke har fått en sjangse engang. Ja, alt det der er forferdelig. Man vet ikke helt hva man skal gjøre. Man føler at alt er nytteløst og vil bare ligge i senga med en Ben & Jerrys. Jeg har vært akkurat sånn selv, men ikke nå. Denne gangen har jeg faktisk klart å tenke fornuftig. 

Er det værdt det? Det er jo faktisk ikke værdt det. Hvorfor skal du gå gjennom denne smerten, når det faktisk er du som er menneske og tørr og innerømme det? Det er faktisk en superbra prestasjon bare i seg selv å innrømme. Du vet i allefall at du er et bra menneske, som kan få følelser for noen. Det er absolutt ikke alle som tørr dette. Det er mere synd i dem. Tenk så trist det må være å aldri føle kjærlighet og gleden ved det! Jeg vil påstå at det er mye bedre å ha edderkoppfobi enn kjærlighetsfobi.

Hva har man egentlig å tape? Ja, jeg vet at menn også har følelser og kan bli såret, men hvorfor gå rundt å være redd for det? Redd for en nedtur? Vel, man får ingen oppturer om man skal gå å være redd for nedturer. Nedturer er en del av livet! Satser man aldri, vinner man heller aldri. Er ikke jenta noe å satse på? Er ikke du villig til å prøve? Så for gudsskyld si det da. Drit i å gå rundt grøten. Man vet ikke før man ha prøvd. God damn it. Jeg ser i allefall ikke vitsen i å lyge i sånne situasjoner. Skylde på jobben, skylde på at døgne ikke har nok timer, skylde på alt annet enn seg selv. Er ikke det godt å kunne skylde på noe annet enn seg selv vel? Spar meg.

Ta dere selv i nakken om dere har kjærlighetssorg. Du har egentlig vunnet! Selv om det ikke er en konkuranse. Men du er et godt menneske! Du har følelser! Be proud. La de som ikke eier empati eller følelser være ensom. Så sitter de der med skjegget i postkassa når de har passert 50. Eller, på den lokale puben. Man er sin egen lykkesmed.
 

Henna Pus

For noen måneder siden kjedet jeg meg veldig en dag, så jeg satt å tenkte på om det var noen serier jeg skulle laste ned. Tenkte leeeeenge. Da jeg plutselig kom på... Ally Mcbeal! Jeg hadde jo nesten glemt den serien. Jeg som elsket den da jeg var yngre. Så da ble det og laste ned alle 6 sesongene. Det er like bra som jeg husket det! Grunnen til at jeg nevner dette nå, er fordi Ally er jo litt som meg. Jeg kjenner meg så sykt igjen. Her om dagen så jeg en episode. Jeg fikk litt bakoversveis, fordi denne episoden tok opp et tema som jeg har tenkt mye på. 

Hvorfor er det sånn at når menn kommer til en viss alder, blir prioritetene deres jobb, penger og alkohol? Hvorfor er det så mange menn som lar seg selv rett og slett dø innvendi? De gidder ikke romantikk. De gidder ikke følelser. De gidder ikke å vise noe. Jeg skjønner ikke dette. Romantikk som er en så herlig følelse! Men hvorfor gir de egentli opp alt dette? Hva mer har man da? Når man har rett og slett tatt livet av seg selv innvendi. Når jobben blir eneste prioriteringen, blir ikke livet veldig trist da? Hva er det slags liv? Jeg tror ikke det er et veldig lykkelig liv. Jeg har selv opplevd å bli sist prioritert hos menn. Det er kjempevondt når man ikke kan gjøre noe annet enn å kutte ut personen. Ingen fortjener å være noens siste prioritet. 

Ikke vær redd for å være romantisk, ikke vær redd for å føle, ikke vær redd for å la andre mennesker få komme inn på deg. Ikke la deg selv dø innvendi. Det kan umulig være verdt det.




Henna Pus
 

Nå er det virkelig lenge siden jeg har blogget, så jeg lurer litt på om jeg skal begynne igjen. Ikke fordi jeg tror det er så frykelig mange som leser bloggen min, men fordi jeg kan få ut ganske mye bare ved og skrive det ned. Det er ufattelig mye som svirrer rundt i hodet mitt til en hver tid, og jeg føler at når jeg skriver det ned, så kan jeg bearbeide det på et eller annet vis. Jeg er ingen moteblogger eller noe sånt. Driter også i oppmerksomhet, men, vennene mine kan lese og litt sånn. De kan få et litt bedre innblikk i hva som går rundt i hodet mitt. Selv om jeg skal ærlig innrømme at det som går rundt i hodet mitt er menn. Det er mitt største irritasjonsmoment. Jeg sier ikke at jeg hater menn eller missliker de, men jeg irriterer meg veldig ofte over hva de presterer å gjøre, si eller mener. Jeg skjønner liksom ikke alltid hvorfor ikke de kan bare være direke, uredde og alt det der. Hva tjener man egentlig på å bare gå rundt grøten hele tiden? Si hva du mener, så slepper man å bli missforstått! Ingenting er mer irriterende enn missforståelser. Spesiellt om man missforstår missforståelser i tillegg! Ser dere, jeg er allerede irritert og har fått ut noe bare på de få settningene. Det og blogge om tanker og sånn er også ganske greit, fordi jeg VET der er mange som kjenner seg igjen i så mange av mine tanker også. Det er en slags betryggelse å vite at der er andre der ute som er like, hva skal jeg kalle det... Dette ble vanskelig. Vel, kall det hva du vil. Poenget var at man er aldri alene. Der er alltid andre der ute som skjønner hvorfor nettopp du tenker som du gjør, selv om det er også mange der ute som ikke gjør det. Det er alltid en liten betryggelse å vite at man ikke er alene. Når man lever i en sånn verden der mennesker ikke alltid tørr å være seg selv, ikke tørr å si sine meninger, ikke tørr å ta sjangser, så trenger man av og til å få en bekreftelse på at man ikke er alene. Så, jeg driver å funderer på om jeg skal kjøre på igjen med bloggen. 

Henna Pus

Hvorfor har det seg sånn at jeg kan gjøre hva enn jeg vil, men hvis en mann gjør det mot meg, så klikker det for meg og jeg blir helt på tryne teit i hodet? Det skal jo ikke være sånn! Når vet man egentlig at man holder på med noen? Er der noen sikkre tegn? Jeg er ikke en person som er modig nok til å ta opp den praten med en fyr. Jeg hater å snakke om slikt. Er det usedvanlig pysette å vente på at fyren skal ta opp temaet? Eller, er det normalt? Slik jeg har erfart, er ikke menn så flinke til den praten de heller. Hva gjør man da? Bare driter i å ha den. Gjør hva faen man vil. Med hvem man vil? Eller skal man bare gå rundt å tro at det er noe å kanskje bli skuffet å ha kastet bort tiden på en person som ikke var noe spesiellt med? Bare litt knullings og kos? Jeg har skjerpet meg mye nå, føler jeg. Jeg tar faktisk initiativ til å bare ligge å klemme, stryke og snakke! MEN, jeg har ikke kommet så langt at jeg klarer å utrykke følelser verbalt. Damn you, Henna. Jeg begynner faktisk å freake ut også. Bli kvalt på en måte. Det er jo ikke bra! Skal man bare tvinge seg til å puste? Eller er det et veldig dårli tegn at man blir kvalt? Jeg vil jo ikke miste personen. Han er jo kjempesøt, snill og god med meg! Hva faen skal jeg gjøre da? I suck at this.

Det føles virkelig godt å være tilbake. Jeg føler jeg har vært borte så altfor lenge. At jeg har vært i en helt merkelig verden i noen år nå. Akkurat nå føler jeg at jeg er så godt som tilbake. Jeg har ødlagt mye. Jeg har gått glipp av mye. Jeg har tenkt mye. Det er påtide å komme videre. Påtide å leve. Påtide å ha det akkurat sånn som jeg vil ha det, å slutte å ?straffe? meg selv, på en måte. Eller synes synd på meg selv. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det egentlig. Jeg er den jeg er, jeg kan ikkje gå rundt å prøve å være noen andre, fordi jeg vil tilfredstille noen. De gangene jeg har fått venner for livet, er når jeg har vært meg selv, slappet av helt, ikke annstrengt meg. Nå er det slik det skal være. Jeg er ikke den sure, bittre, hissige personen. Kanskje jeg har framstillt meg som det med noen, men da betyr det bare at jeg ikke har klart å være meg selv. Jeg har det så mye bedre me de jeg kan slappe av med å ikke føle meg undertrygt med. Jeg klarer å bli virkelig glad i personer. Jeg prøver å ikke tenke så mye, å heller kanskje fortelle personene jeg tenker på, hva jeg mener og synes. Jeg godtar ikke hva som helst lengre. Jeg sier i fra når jeg er lei oppførselen deres. Jeg er glad for at jeg klarer det nå!  Kan ikke bare gå rundt som en blond nikkedukke. Jeg fikk en liten oppkvikker av søsteren min også. Hun sa at jeg må lære meg å vise følelsene mine. At jeg ikke må være så hard. Ikke være redd for å drite meg ut. Ikke være så redd for å gi eller motta komplimenter. Jeg har altid hatet å si jeg er glad i gutter, eller at jeg føler noe. Ja, det er noe å skrive det ned, men det er noe å si det rett til vedkommende. Det er det jeg sliter med. Jeg har jo ingenting å tape. Hvorfor kan ikke jeg også si søte ting høyt? Hvorfor føler jeg meg dum da? Fordi jeg er ikke vandt til det, eller fordi jeg ikke har turt?
Det er viktig å leve, nyte og gjøre hva hjertet forteller deg. Jeg vil ikke angre mer. Jeg vil ikke tenke "Hvorfor i faen klarte jeg det aldri? Hvorfor kunne ikke jeg bare si det sånn som det var? Til ansiktet til personen!?". Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man aldri får sjangsen til å gjøre igjen.

Knyter det seg noen gang i magen din på en litt god måte, når du ser noen du har hatt et forhold til eller vært forelsket i? Er det liksom sånn det skal være? Skal man aldri komme helt og holdent over en person? Er det i det store og det hele noe som heter å komme over en person man har vært forelsket i?

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har opplevd å sitte igjen og angre på at jeg ikke ga mer om jeg har holdt på med en person og det er over. Hvorfor er det sånn at noen må bare fucke det til selv om det var noe av det beste man har hatt med en person? Er det rett og slett redselen for å skuffe som gjør at man alikevel skuffer, bare med vilje? Er vi så redd for å gjøre feil at vi faktisk gjør det med vilje fordi vi vet det kommer til å skje uansett, så hvorfor ikke bare gjøre det? Eller tester vi rett og slett hvor grensen går? Jeg synest i alle fall det er helt patetisk av meg når jeg ser tilbake på hvordan jeg kunne være så teit. Hvordan kunne jeg? Blir noen av oss rett og slett livredd så snart vi får følelser at vi backer ut? Vi blir helt påtryne dust i hodet og lager styr av noe som vi ikke kunne tro det kunne bli styr av? Blir den minste ting en stor ting plutselig? Det er jo ikke så veldi rart at menn ikke gidder oss om vi holder på sånn. De vet jo ikke hvor de har oss. De tror at det er den siden som kanskje er den virkelige oss, men det er det jo ikke. Det er den redde siden av oss. Det er tross alt ikke alle som klarer å virke desperat og innbille seg at det er noe kjempeserriøst pågang. Er ikke det bedre å ta det sakte å bli trygg og være sikker på hvor vi har hverandre? Jeg ser så mange som gjør sånn at guttene rett og slett ikke ser noe annet valg enn å bli sammen med jenta. Det er jo helt totalt feil! Vi skal ikke bli tvinget inn i forhold? Er det sånn det fungerer nå? At vi må tvinge folk inn i forhold? I mine øyne blir dette bare helt feil. Det skal komme naturlig. Vi skal få se både positive og negative sider av hverandre før man går inn i et forhold. Alle har svake sider. Noen er svake og føler seg hjelpesløs når de får følelser for noen. Sånn er det. Det er vondt å se noen du har hatt følelser for bare gå fra det hele med null og niks å si og finne seg noen andre, og bare ha det helt fantastisk med den personen. Det kunne jo vært meg? Tenker du noen gang det? Tilgivelse og forståelse er så sinnsykt vikti.

Jeg blir helt rørt når jeg hører om personer som har vært ungdomskjærester, så har de rett og slett mistet kontakt fordi de har gått hver sin vei, men så finner de faktisk tilbake til hverandre når de er voksne, fordi de rett og slett aldri har kommet over hverandre. 

Dust. Drittsekk. Horebukk. Vaffelpung. Det er sinnsykt mye jeg har lyst å kalle en dritt av en mann akkurat nå. Ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er fly forbanna over at noen mennesker kan være så sinnsykt respektløse at det burde være kastreringstvang på dem. Jeg kunne gjerne utført handlingen selv, om det hadde vært ønskbart. Det er det i alle fall fra min side. Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me. Det er jo faktisk mye min feil også som lot meg lure en forbannet gang til. Det skal være sagt. Jeg gir som regel personer 2 eller flere sjangser om jeg bryr meg om de, men du trakk det siste strået. Det kommer jo også an på handlingen som ble gjort da. Å noen tråkker jævli lett over grensa, å da kommer de seg faen ikke tilbake. Det er søren ikke rart at pulsen min er så høy som den er hele tiden. Sinne mitt tar rett og slett over. Din rævkjørte dritt. Jeg har ikke noen lei følelse. SÅ ABSOLUTT IKKE. Er bare så helt på tryne lei av respektløshet. Mangel på sosial intelligens kanskje? Skal kjøpe deg en bok å sende i posten jeg. Hvor du kan lære hvordan man behandler mennesker. Er nok ikke bare sosial intelligens som mangler! Også selvinnsikt. Du har jo ikke anelse om hva du vil og hvem du er! På tide med en reality check. For i din verden finnes ikke det noen form for forståelse av andre og hvordan du skal behandle dem. Du kommer til å råtne sammen med din kjære katt. Sikkert ditt høyeste ønske.

Du kan forresten drite i å komme her å si du savner meg igjen. Da skal du få så mye dritt at du løper til mamman din med tårer i øynene.

Det var faktisk godt å få ut litt aggresjon nå.

Det var det. Da er min tid som ArmyBarbie over. Jeg var i forsvaret i en måned. I løpet av den måneden kastet jeg opp sikkert annenhver dag i gjennomsnitt. Magen min tok knekken på meg, desverre. Jeg som var så sinnsykt klar! Nå er jeg hjemme og har vært her en uke. Var hos legen forrige Onsdag og skal nå på Onsdag. Ikke noe særlig. Utrolig kjipt å bli sendt hjem når det var så lite igjen av rekrutten. Jeg savner fellesskapet også. Jeg savner det å være så opptatt hele dagen at man ikke har tid til bekymringer eller å tenke på meningsløse ting. Jeg savner å være så sliten at jeg sovner med engang jeg legger hodet på puta. Ja, jeg savner faktisk hele konseptet med forsvaret. Det var hardt. Det skal jeg ikke legge skjul på. Sinnsykt hardt faktisk. Er ikke det sundt da? Jeg merket faktisk utrolig fort at jeg hadde fått markerte leggmuskler. Vi gikk så mye. Eller, vi gikk ikke akkurat. Vi masjerte jævli fort i mine øyne. Det føltest nok slik fordi jeg var så utrent. Jeg har aldrig følt meg mer som en taper som jeg gjorde på flyet hjem. Jeg var så deppa. Jeg ville jo ikke forlate alle. Jeg ville ikke være hun som ikke klarte rekrutten engang. Jeg klarte jo det på en måte, men magen min tok helt overhånd. Prøvde å sulte meg og, men det funker dårlig der. Man trenger all den energien man kan få. Nå er jeg liksom hjemme. Jeg har ikke en dritt å ta meg til nesten. Lufte hunden liksom. WEHEY! Jeg kan ikke drive å lete etter jobb før jeg har fått vite hva som gjør det med magen. Er ingen vits i å stå en plass på jobb å lide. Det merker kundene lett. Så, ja, her er jeg. Jeg bør vel kanskje bli flinkere å blogge også.

Blogges :*